Slik kan du ta opp temaet døden

Janneke Riskild som er sykepleier, diakon og prest. Hun mener det er en slags magi knyttet til døden: Hvis vi ikke snakker om den, finnes den liksom ikke.  Men hvordan kan vi ta opp temaet som pårørende? Riskild gir deg tipsene.

Som pårørende kan det være vanskelig å ta opp temaet døden med den som nærmer seg slutten. Ofte er det basert på hensynsfullhet, men det er ikke nødvendigvis det som er best for noen parter. 

– Jeg vil si et absolutt ja til at pårørende bør snakke om døden med den som ikke har lenge igjen. I mitt arbeid som institusjonsprest snakker jeg både med den syke og pårørende om hvordan de kan ta den vanskelige samtalen, sier Riskild.

Janneke Riskild er sykepleier, diakon og prest. Hun jobber som institusjonsprest i Asker og holder foredrag om det fortsatt litt tabubelagte temaet døden. Riskild er opptatt av livet, døden og den gode samtalen, ikke minst den samtalen det er så vanskelig for mange av oss å ta. 

– Det handler veldig ofte om at begge, både den syke og den friske, er redde for å såre, og invadere den andre. Jeg har noen ganger lurt på om det handler om en slags magi; så lenge man ikke snakker om døden, så finns den på en måte ikke. Slik er det jo ikke, og dagene er dyrebare på slutten av livet, forteller Riskild. 

Øv deg på forhånd

Vi bør altså ta opp temaet. Men hvordan kan vi gå frem? For det er ifølge Riskild mange som angrer bittert på at de ikke spurte, eller kommenterte, eller brakte ulike temaer på banen.

– Hvis du er veldig usikker, går det an å ta kontakt med noen du har tillit til for å øve deg på hvordan du skal gå frem, sier Riskild. 

Hun har selv brukt rollespill til slik øvelse. På den måten kan man lettere forestille seg situasjonen, hvordan man vil reagere og hva man kan si. Noen er redde for egne reaksjoner. Når Riskild har samtaler med pårørende, er det ofte frykten for tårene som setter en stopper for å ta opp temaet med den det gjelder. Pårørende som forbereder seg på en slik samtale, kan ofte grue seg og være usikre på hvordan samtalen vil forløpe.

Når Riskild hjelper pårørende i en slik situasjon, spør hun gjerne om hva som er det verste som kan skje. «At jeg skal begynne å gråte», kan den pårørende svare. «Er det så farlig, da?», kan presten svare. Slik kan man bli mer fortrolig med situasjonen og innse at tårer ikke bør sette en stopper for en slik viktig samtale.

– Jeg har hjulpet både den syke til å åpne opp for den vanskelige samtalen, og jeg har hjulpet pårørende til det samme. Ofte går man og venter på hverandre, forteller Riskild.

Noen konkrete tips

Hun tror det beste er å gå rett på sak, i alle fall hvis den syke ikke har så stor kapasitet. Man må ha tid og empati, og forstå noe om hvordan den syke har det. 

– Det er ikke så greit hvis du har sittet lenge og grudd deg, også greier du å stille det vanskelige spørsmålet rett før du må gå, sier Riskild.

Om det føles naturlig for deg, kan du ta utgangspunkt i deg selv når du starter: «Jeg tenker at det vil bli veldig tomt uten deg». «Jeg gruer meg for det som kommer til å skje med deg.» «Hva skal jeg gjøre med … når du er borte og jeg ikke kan spørre deg?» 

– Den syke har som regel gjort seg opp noen tanker, og kan komme den friske i møte, forteller Riskild.

Du kan også ta utgangspunkt i den andre: «Tenker du mye på døden?» «Er det noe spesielt du ønsker deg nå?» «Har du lyst til å prate om det som antagelig kommer til å skje?»

Vi må tåle å bli avvist

Om man først har mannet seg opp til å ta den vanskelige samtalen og så blir avvist, kan dette sette en evig stopper for at temaet blir brakt på bane igjen. Men slik behøver det ikke være.

– Når man drister seg til å spørre, må man også tåle å bli avvist. Det er et viktig prinsipp. Blir man avvist er det ikke sikkert at det handler om personen som spør, men at det er den syke som ikke er klar, sier Riskild.

Addresse
Bærumsveien 205-207, 1357 Bekkestua
Telefon
934 80 888
E-post
post@sortie.io